tirsdag 25. september 2012

Demo i Ni'lin

If Batman knew about this 
you would be in SO MUCH TROUBLE!

Nyfikne som me var på korleis demonstrasjonane er andre stader på vestbreidda bestemte ein engelskmann, og cricketfan, med namn Jamie og eg oss for å vitje Ni'lin for å delta på demonstrasjonen mot okkupasjonen og muren der.

Fire truck stand
Difor sette me oss i bilen fredag morgon 14. september med kurs nordover. Me skulle på langtur og måtte vere tidleg ute. Kl 10.00 dunk-dunk-dunka me av garde. Sjåføren denne dagen var mannen med den pheitaste bilstereoen i heile Palestina. På menyen denne morgonen stod tekno frå midtausten. Hurra, russetid :S

To timar seinare var me i Ni'lin sentrum, der dei lokale mora seg med fotballkamp. Me gjekk opp til ein olivenlund og sette oss under eit tre. Ein mann reiste seg opp og gjorde nytte som menneskeleg minaret og så var det tid for fredagsbøn og imamen tok over.

Etter fredagsbøna var ferdig gjorde me oss klare til demo. Dei lokale surra Keffiyeh om hovudet, for å dekke andletet og bar med seg bildekk, steinslynger og flagg. Her var det tydeleg allereie frå fyrste stund at Ni'lin ikkje er som Beit Ommar.

Allereie då me var to hundre meter frå muren, som skilde oss frå okkupasjonssoldatane på den andre sida, sprøyta okkupasjonssoldatane med skunk[1]. Snakk om å pisse i motvind! Dei fekk alt attende i andletet, og dimed gjekk dei over til tåregass som dei kan skyte mykje lengre.

Dei kasta fyrst nokre av dei større granatene. Ein sky av tåregass steig opp frå bakken. Me rykka litt opp, spreia oss utover, venta til gassen skulle blåse vekk, og gjekk ned mot muren att.
Incoming! Lyd det frå mannen med megafonen.
    
Du vil ikkje stå der desse landar. Tru meg

I neste augeblink regner det tåregassgranatar over alt rundt oss. Eg står heilt feil plassert. Granatane landar nokre meter framfor meg, til høgre for meg, og ein rett bak meg. Vinden driv gassen rett mot meg. Både framfor meg og bak med er det allereie byrja å forme seg ein sky av tåregass. Terrenget er prega av store lause skarpe steinar og tistler. Det utelukkar ein retrett mot venstre. Eg må bakover, og det fort, før skya av gass vert for tett. Mannen med megafon roper til meg kvar eg skal løpe. Eg kjem meg unna det verste, og kan puste luft på ein av få plassar som nesten er fri for gass. Aj, som det riv i nasen, tårane renn, synet er ikkje til å stole på, og eg vurderer å setje meg ned. Det går heldigvis over. No er eg altså døypt. Og det er meir i vente. 
Me løp opp og ned, att og fram. Skal eg vere ærleg synst eg det heile eigentleg er ganske spanande no når eg står midt i det. Dei lokale svarar med stein, og dei har fått fyr på ein haug bildekk attmed porten. Ein tykk svart sky veltar over porten. Jubelen stig, og det er ein sarkastisk skadefro applaus, då ein soldat sender ein tåregassgranat på si eiga side av muren.
Muren er det mest synlege problemet. Ein stor massiv fem meter høg mur omkransar store delar av landsbyen, men okkupasjonen har med seg meir drit. Landsbyen med om lag 5000 innbyggjarar hadde ei gong i tida tilgang til 57000 mål jord. Etter at Israel koloniserte området rundt krympa det kraftig til 15000 mål. Oslo-avtalen gjorde 93% av det dei hadde att om til "area C", under total israelsk militær og administrativ kontroll. Om palestinarane byggjer hus her er det berre spørsmål om tid før okkupasjonsstyrkane køyrer det flatt med sine kjempebuldosarar. Av og til byggjer palestinarane likevel. Dei har ikkje noko anna val. Det sto ille til for Palestinarane allereie etter Oslo-avtalen, men Israel var ikkje nøgd. No har Israel sett opp ein gigantisk mur som effektivt hindrar dei å nå 1/3 av det landområdet som vart klassifisert som area C. Dimed kan dei heller ikkje dyrke desse områda. 
Her plar me fyre opp bål =)

1. Israelske kjemikarar har leika på labben og laga ei væske som er meint å stinke så mykje at me ikkje skal orke å vere i nærleiken av det. Dei brukar det for å skremme bort demonstrantar, men i dag gjorde vinden våpenet ubrukeleg for okkupasjonsstyrkane.